Er det galt å være neger?

Femåringen har en leke, av amerikansk opprinnelse. Den er så politisk korrekt at jeg nesten kaster opp. Det er en amerikansk skolebuss, med alle riktige lys og stopp-signaler.
Passasjerene er som følger: Èn rødhåret jente med briller, i rullestol. En hvit gutt i fin skjorte. Èn mørkhudet gutt med skyggelue. Bussjåføren ser ut til å være fra latinamerika (mulig italiensk). Gjennomsnittet i befolkningen er representert! Det er overveldende vakkert!

Femåringen har også en dansk barnebok. Den handler om strutsen Rasmus som har havnet i en dansk dyrehage. Fem små negerbarn (som bor der negerne bor: nemlig i Afrika) reiser for å hente Rasmus. Negermamma smører fem små negermatpakker (det står faktisk det!), og så legger de ut på reisen. Da de endelig kommer til Danmark får de ikke ta med seg Rasmus hjem til Afrika, men den snille ordføreren sier at alle negerbarna kan få bo i dyrehagen.
Sitat: ”Åh, du kan tro de ble glade!”

Hva betyr dette? At dansker er slemme og intolerante mennesker som setter utlendinger på utstilling i dyrehager (riktignok er Fogh Rasmussen fæl, men ikke SÅ gal).
Betyr det at amerikanere snille, fantastisk omsorgsfulle og at enhver amerikansk skolebuss har rullestolrampe?

Tror ikke det nei.

Vi har ikke punktert

Vi har ikke punktert. Og ingen av oss har sittet innesperret i åtte år.
Ikke har vi blitt stukket av en piggrokke. Og ingen av oss svetter i en lusekofte mens rettsaken pågår. Vi har mat på bordet hver dag.
Med andre ord: Vi har sluppet unna. Men legger vi merke til det?

Det jeg derimot denne uken har lagt merke til er at:
Den nye bilen ble påkjørt av en buss etter en uke.
At barnesenga jeg skulle bruke er ødelagt av fukt.
At flyttefolka skrapet opp hele parketten ved levering av et nyinnkjøpt piano.

For ikke å snakke om det jeg legger merke til NÅ:
At jeg tydeligvis har blitt altfor materalistisk!

(Så hvem vet? Kanskje jeg har punktert allikevel?)

Et menneske!

Samboeren og jeg har tenkt til å skaffe oss et menneske. For det er så mye selskap i et menneske! Man kan gå tur med det. Og kose med det! Ha noen å pleie for..

Vi har sett gjennom en del bøker og bestemte oss til slutt for et hvitt menneske. Av egen avl.
Vi ble anbefalt å drive oppdrett på et selv, for da ville det passe godt inn i resten av familien. Da ville vi få færrest mulig utfordringer med tilpasning. Det er selvsagt viktig for oss å få et barnevennlig menneske slik at sønnen vår får litt selskap.
Så vi valgte altså en nordisk rase. Det sies at typen har godt lynne. Leken og vill som liten, men lettere å dressere etter hvert. Faren med den nordiske typen er at den kan få litt stiv gange etterhvert. Bli litt forknytt og mistenksom. Men hvis man arbeider mye med den, gir mye ros og sånn, kan man få en lett og ledig type som er svært tillitsfull.
Vi ønsker oss selvsagt et menneske som er lett å dressere, men er villige til å legge litt jobb i det.
Fòrkostnader og slikt har vi ikke regnet på, men vi har kjøpt en større bil slik at vi kan frakte mennesket rundt.
Etter en stund regner vi med at mennesket kan være alene hjemme, men vi er villige til å ta noen dager fri for å lære det å bli renslig. Og trygt.
Får håpe at ingen i familien vil få allergiske reaksjoner. Vi har ikke vært plaget med slikt før. Det hadde vært synd, for når man først har fått et menneske er det veldig vanskelig å gi det fra seg igjen.
Man blir så fort knyttet til det.

Jag har nesten glømt hür man andas.
Men jag simmar såvidt.

Sommertid

Sommerstid holder vi visst sommerlukket.
Men ikke helt stengt.
Tror vi sier at døra står på gløtt, sommergløtt:

Bak dør på gløtt

er smilet rødt

fordreid forgjort

og bittersøtt

Men jeg har sett

mer lidenskap

bak dør på gløtt

enn dør på gap.

(Friskt etter hukommelsen)

Mary, Mary Poppins

Jeg har trodd, i 19 år!
I NITTEN år har jeg trodd at Mary Poppins sa:
"Superåttikjempefantafenomenalistisk"

Janne lærte meg det, bak Solhøy skole. For Janne hadde blå skinnjakke, egen hest og visste alle sånne ting som var verdt å vite.

Hun gjentok sakte:
"Super-åtti-kjempefanta-fenomenalistisk, du syntes sikert ordet virker idiotualistisk" og jeg syntes det var helt fantastisk når også jeg lærte å si det kjempefort.

Og siden jeg jeg brukt det. I NITTEN år har jeg brukt det!

Helt til jeg en søndag sitter og ser Mary Poppins på TV. Hun slår opp paraplyen, svever avgårde og synger NOE HELT ANNET! Et så langt og vanskelig ord at jeg ikke klarte å lære meg det engang. Selv om hun gjentok det totusen ganger.

Jeg prøvde til og med å skrive det ned på mobilen min, men T9 programmet er ikke designet for lange ord fra frøken Poppins.

Antagelig har jeg aldri kunnet det.
Jeg lærte meg det sikkert aldri. Lagde sikkert min egen verson og levde på løgnen siden.
Jeg er ganske sikker på at Janne har sagt det helt riktig hele tiden. Hun satt sikkert den samme søndagen og sang gladelig med på hvert vanskelige krumspring.

Er det virkelig mulig å lure seg selv i nitten år?

Ja, ja, det kom hvertfall et nytt ord ut av det.

Den siste anekdote

Imponerende anekdoter
på rim og rytme uten noter
kan jeg ikke konkurere
så jeg skriver ikke flere